Ortodoksi i Norge

Norge har helt siden vikingtiden vært i kontakt med nabolandet Russlands kirke. Flere av vikinghøvdingene oppholdt seg i Kiev og Novgorod, som fra slutten av 900-tallet var viktige sentra for ortodoks kristendom. Gjennom politiske og kulturelle forbindelser, handelsforbindelser, samt dynastiske ekteskap, fikk Norge tidlig kunnskap om den østlige kristne tro. På 1500-tallet virket en russisk misjonær, hellige Trifon av Petjenga, blant samene på norsk jord, og han bygde et ortodokst kapell ved Neidenelven. Russiske prester og munker besøkte de norske nordområdene helt frem til annen verdenskrig. Etter den sosialistiske revolusjonen i 1917 ankom en rekke ortodokse flyktinger til Norge. Den russiske ortodokse kirke organiserte pastoralarbeid blant disse gjennom sin menighet i Stockholm (den første ortodokse menighet i Vest-Europa, grunnlagt i 1617). I 1931 ble Hl. Nikolai menighet etablert i Oslo. Denne menigheten av russisk tradisjon sorterer under patriarkatet i Konstantinopel og tilhører kirkejuridisk ikke til Den russiske ortodokse kirke av Moskvapatriarkatet.

Gjennom innvandringen som har foregått siden slutten av 1900-tallet, og stadig livligere kontakter over grensen, har Den russiske ortodokse kirkes rolle på en naturlig måte blitt viktigere også i dagens Norge. I 1996 ble det i Oslo dannet en egen menighet – Hl. Olga menighet - under Moskvapatriarkatets jurisdiksjon. I dag finnes det selvstedige menigheter også i Stavanger, Bergen og Kirkenes. Dessuten har Den russiske ortodokse kirke virksomhet i Tromsø, Trondheim og i den russiske bosetningen Barentsburg på Svalbard.

Styre

Den russiske ortodokse kirkes menigheter i Norge befinner seg under ledelse av patriark Kirill og Den russiske ortodokse kirkes Hellige synode. Moskvapatriarkatets sekretær for utenlandske enheter biskop Mark av Jegorevsk bistår patriarken i utøving av bispetilsyn over menighetene.

Menighetsprestene utnevnes av Den hellige synode. I henhold til Den russiske ortodokse kirkes vedtekter ledes menigheten av forstanderen, og i sin virksomhet retter forstanderen seg etter kirkemøtets, bispesynodens, den hellige synodens og biskopens forordninger, samt menighetsmøtets vedtak. Menighetsmøtet består av menighetens myndige medlemmer som er innført i medlemsregisteret. Forstanderen og menighetsrådet innkaller til ordinært menighetsmøte en gang i året. Menighetsmøtet velger menighetsrådet, som har som sin viktigste oppgave å hjelpe forstanderen i organiseringen av menighetslivet, og å støtte alle menighetens funksjoner.

Fra 1997 har igumen f. Kliment (Huhtamäki) vært forstander i Hl. Olga menighet i Oslo. Siden 2005 har han fungert som prost for Moskvapatriarkatets menigheter i Norge. Den russiske ortodokse kirke i Norge har fastboende prest også i Trondheim - f. fotoKlimentAleksander Volokhan. Han ble presteviet i 2007 og har nå hovedansvar for gudstjeneste- og opplysningsvirksomhet i våre menighetsgrupper i Trondheim
og Tromsø. Fra begynnelsen av 2008 er det en fastboende prest - f. Dmitrij Ostanin - også i Bergen.

Oppgaver

Hovedoppgaven til kirken har alltid vært menneskenes frelse, og dette er den viktigste oppgaven også for oss ortodokse i Norge. Kirken feirer gudstjenester og ber for menneskene, forvalter sakramentene og påkaller Guds nåde. Kirken veileder de troende som strever etter frelse. Den omfavner dem med sitt varme, åndelige dekke, som en mor som elsker sine barn.

Ofte kaller man kirken "en rolig havn" på livets hav, eller "frelsens båt" - en åndelig båt hvor alle som føler at de er i ferd med å drukne i verdens forfengelighet, kan finne frelse. Videre kalles kirken ofte "et helbredelsens sted", et sted for helbredelse av åndelige og sjelelige sår. Dette er et sted for menneskelig vekst og styrke, menneskets helliggjørelse, som ses som livets mål.